FRENCH TV

FRENCH TV 9: THIS IS WHAT WE DO

FRENCH TV er et av disse bandene som har holdt det gående i mange år uten å oppnå den suksessen de fortjener. I en verden full av "progband" som utelukkende gjenskaper gamle dager eller spiller poprock med skjeve taktarter, er en blomst som det French TV utgjør, dessverre et sjeldent syn. Det er ikke så å forstå at French TV er i besitttelse av et 100% originalt uttrykk, for det er ingen tvil om at denne kvartetten er rofestet i et lydbilde tydelig preget av solide doser Frank Zappa sånn rundt fusionperioden hans, National Health, Soft Machines utspill rundt Third og utover, Hatfield and the North og andre Canterbury-baserte band. Men dette er musikk som er mer inspirert av enn låter som sine forbilder. For som sine musikalske sleksfrender fra Storbritannia, er de i besittelse av en innfallsvinkel til musikk som gjør at det ikke ender opp som resirkulert, musikalsk sekundavare, men som musikk som slår deg i øynene som frisk, vital, tilbakeskuende, men likevel med en klar tanke om å blande inn samtid i fortid og forene dette til et hele.

Bandet leker hele tiden med forskjellige uttrykk, fra det strengt arrangerte og komponerte til det frie og utflytende.  Melodilinjene er i all hovensak sterke, og etter bare få gjennomhøringer, tar jeg meg i å nynne flere av dem. Kanskje ikke det mest valide av vunderingskriterier, men det sier i alle fall noe om at de kan smi en melodilinje som kan huskes.

Alle sammen er de uhyre dyktige på sine respektive instrumenter, men aldri får dette lov å tippe over i selvdiggende soloutspill som fjerner fokus fra komposisjonene. Humor og gravalvor går hånd i hånd, innspill av vidt forskjellig karakter dukker opp herfra og derfra, men hele tiden føler du at bandet likevel har total kontroll over det de driver med. Selv om de til tider har et lydarsenal som låter veldig utdatert (vi snakker bottete trømmer, "plastikkorgel fra åttitallet"- lyder, tynn bass og gitar med digital vreng), skjuler ikke dette originaliteten og grunnkjernen i musikken, og det er jo når alt kommer til alt, tross alt det viktigste.

French TV vil aldri bli de største og mest kjente av progband, det er prisen de må betale for å gi ut musikk som har en såpass høy grad av egenart og vilje til reell eksperimentering. Se forbi det urdårlige coveret og den noe haltende produskjonen, så sitter du med en liten perle av ei skive som så absolutt burde finne en plass i samlinga di.
----Tronde Gjellum/TARKUS MAGAZINE# 37

FRENCH TV-PARDON OUR FRENCH!

French TV er et av de mange små amerikanske bandene som frister en tilværelse veldig nærme obskuritetens ytterste mørke. Ikke får de spilt live, ikke blir de spilt på radio og særlig mange skiver skuffes heller ikke ut. Men de holder på jevnt og trutt, og takk og pris for det! For French TV’s nyeste album Pardon our French! er så absolutt en av årets hittil største høydare. Innenfor et forferdelig dårlig cover skjuler det seg ei skive full av vitalitet, livskraft, humør, eksperimenteringskåthet, knallgode låter og bra spilling.

Bandet lager fortsatt en hybrid av klare Canterbury-referanser fra band som National Health og Hatfield and the North samtidig som de blander inn elementer av Happy The Man, det mer melodiske ved Frank Zappa og symfoelementer fra”tradisjonell” old school progrock. Det er komplekst, men samtidig fengende og stadig engasjerende.

De hopper med stor overbevisning og eleganse fram og tilbake innenfor en rekke sjangerelementer som spenner fra de ovennevnte referanser til latin-rytmer og world music. Dette er ei skive som er så proppfull av innfall og spilleglede at en bare må gi seg ende over.

French TV er ikke bransjens mest kjente band, men så absolutt et av dens bedre. Gjør deg selv en tjeneste og skaff deg denne!
© 2004 Tarkus Magazine


FRENCH TV-THE CASE AGAINST ART

French TV har vært kalt et amerikansk svar på Samla Mammas Manna, men selv om den forrige platen deres inneholdt en Zamlacover har jeg i grunnen ikke heftet meg ved disse som en altfor sterk inspirasjonskilde. The Violence of Amateurs fra é (jfr. Tarkus nr. 14), som gav dem derimot et etterlengtet gjennombrudd i hjemlandets progmiljø, blant annet med ekstatiske anmeldelser på internett; her hadde gruppen utviklet en finurlig syntese av Canterburyelementer, symfonisk prog og rock-satire, en oppskrift Mike Sary & co. åpenbart har tatt mål av seg på å videreforedle.

Og hva mer kan jeg si, enn at dette er deres klart beste skive så langt? Her er enda mer kompakte låtbygninger enn før, spillingen er intim og oser av innlevelse, den karakteristiske selvironien er selvsagt på plass. Jeg ser omsider også et opplagt slektskap mellom French TV og Samla nå, ikke minst med trykk på sistnevntes comeback-album Kaka. Ekstra interessant vil sikkert FTV's versjon av den eldgamle Happy the Man-låten Partly the State være for enkelte, med HtMs opprinnelige vokalist Cliff Fortney og Boud Deun-gitaristen Shawn Persinger i rekkene! Nok en
godbit fra USA.

© 2002 Tarkus Magazine

THE VIOLENCE OF AMATEURS-FRENCH TV

Dette morsomme bandet stammer fra Louisville (Kentucky) og har eksistert siden 1983, hele tiden under ledelse av bassisten Mike Sary. French TV's musikk slekter en del på den klassiske Canterbury-stilen til grupper som Matching Mole og Gilgamesh, men kan aller best henføres til tidligere amerikanske vridninger over de samme influensene, som eksempelvis Grits, However og kanskje spesielt The Muffins. Mike Sary og co. havner dermed fint i bås med navn som A Triggering Myth, Ut Gret, Radio Piece III og Volare (hvis trommeslager Brian Donohoe gjester på tre av disse seks låtene).

Jeg har alltid likt French TV, og The Violence... gir meg en definitiv konstatering av årsak; dette er deres ufravikelig beste skive så langt. Gruppens lange, jazz-harmonisk dryppende instrumental- eskapader renner praktisk talt over av lekelyst og farve. Lyd- og tonevalg sitter som spikret, produksjonen er med sin oversiktlige plassfordeling perfekt tilpasset bhumøret» og gir den riktige impulsen av finurlighet og avmålt eksentrisitet.

Alle bandets øvrige utgivelser inneholder betagende øyeblikk; French TV (1985) og After a Lengthy Silence (1987) hemmes litt av mistilpasset blydfiltreringb, mens Virtue in Futility (1994) og Intestinal Fortitude (1995) viser merkbar utvikling hva gjelder vilje til eksperimentering og variasjon. Yoo-Hoo!!! (1997) er et bra live-album som viser at sangene til Sary og co. godt lar seg utlevere per scene også.

The Violence of Amateurs er derimot det første av gruppens utspill som for alvor har btatt meg på sengenb. Om det har å gjøre med den usannsynlige smitte-effekten i musikkens oppbyggelighet, eller bare med dét faktum at platen er langt mer helhetlig gjennomført enn de resterende, vet jeg ikke. Stykkene er mer ambisiøse og bopplagt» tettskrevne enn French TVs tidligere fremstøt, og det spille-tekniske lyder bedre enn noensinne - LPen vokser i det hele tatt for hver gang jeg hører den.

Her finnes et par pussige punkter. Det éne er avantgitar-legenden Eugene Chadbournes deltakelse på åpningssporet The Kokonino Stomp (banjo!). Det andre er den nesten 22 minutter lange cover-versjonen av Zamla Mammaz Mannas/The Fate (Ödet), som verken bryter ny grunn (i relasjon til originalen) eller viser trommer/el-gitar/bass/keys-besetningen (som endres fra album til album) fra en nevneverdig spennende side, fri improvisasjon eller ikke.

Men her finnes 44 minutter rivende bra musikk i tillegg, og dette legitimerer helt klart et kjøp for den som liker helstøpt Canterbury-prog. Og få for all del med deg Sarys liner-notes; en beksvart komisk historie om en fiktiv fremtids-situasjon der French TV har blitt superstjerner grunnet markeds-boom for generell prog (gruppens CD-hefter er ellers beryktet for å inneholde polemiske utlegninger om sløsing og hykleri innen amerikansk forsvarsindustri og regjering).

© 2000 Tarkus Magazine

FRENCH TV 1

French tv var et amerikansk band som i løpet av åttitallet skaffet seg et visst rykte på den amerikanske prog/avantgard-scenen. Dette er et opptrykk av det jeg har forstått var deres første album. Musikken bære et mer enn åpenbart preg av å være inspiret av band fra Canterburyscenen som Hatfield & the North, National Health og Soft Machine, men de besitter også litt av det samme Zappalignende uttrykket som band som Motor Totemist Guild og 5uu's sysler med. Låtene er i og for seg helt greie, men de utrolige syntetiske lydene som absolutt alle instrumentene fremskaper, trekker inntrykket en god del ned.

Det er greit at datidens lydideal var slik, men dette parret med en spinkel produksjon, får skiva til å høres ut som en middelsgodt innspilt demo. Men klarer du å bite tennene sammen, og se bort fra dette (dette avkrever evt. stor respekt fra undertegnede), er skiva et tidvis sjarmerende dokument over et band som spilte feil musikk på feil sted til feil tid. Under lytting slo det meg at en del av disse låtene med nåtidens lyder og produksjon kunne gjort dette til et rett så interessant album. Liker du de ovenstående referansene, er denne skiva ille et must, men likevel et helt greit kjøp.

© 2001 Tarkus Magazine